Fra de siste årene med full gårdsdrift og overgang til en ny tid
ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2006
Ved Johan L. Stang
Vår morfar rektor Hans Lødrup var sjømannsprest i Cardiff, Wales 1909–1913. Hver sommer dro mor med mormor, brødre, hushjelp og barnepike til Norge på ferie. Mor tilbrakte feriene hos sin tante og onkel på Romsaas gård i Østre Aker. Hun fortalte oss; «at det var så lite trafikk på Trondhjemsveien at vi løp til vinduet for å se hvem det var som kom landeveien». En sommer fikk mor være med onkel Carl og skipet han var kaptein på for å hente trelast i Karelen i Tsar-Russland. De ankret opp i Viborg (Viipuri), som hadde svensktalende befolkning.
Hjem til Norge
Sommeren 1913 flyttet familien tilbake til Kristiania (Oslo) til en leilighet i Gjetemyrsveien 11. – Huset ble senere Studiehjemmet for unge piker. Per og jeg begynte på St.Hanshaugen skole, som lå mellom St. Hanshaugen og Bislet. Det var en privatskole, både forskole og høyere skole, fortalte mor. Det var ikke så lett med sproget, sa hun.
Første skoledagen insisterte onkel Per på at han ville gå kledd som han alltid gjorde på skolen i Wales. Han fikk viljen sin og møtte i tredje klasse. På seg hadde han sin skoleuniform. Det var stripede bukse og jakke, lue med emblem, og dessuten stokk og hansker. – Det ble med den ene dagen i den habitten! Mor begynte i fjerde klasse. Hun så også annerledes ut i påkledningen, men ikke så outrert som Per. Hennes store problem til å begynne med var å forstå muntlige beskjeder om leksene til neste dag. Det ble likevel to meget hyggelige år for barna på skolen. De fortsatte der etter flyttingen til Søndre Taasen Hovedgaard. Mor syntes at nordmenn var svært uhøflige mot hverandre og reagerte sterkt på tiltaleformene. Noe «please» i annen hver setning var det ikke tale om!
Når det gjaldt skolepikepåkledningen var det to problemer til å begynne med. De engelske hanskene passet ikke lenger, verken sommer- eller vinterhanskene. Mor måtte bruke ullvanter og votter. Til å begynne med mislikte Gunvor dette sterkt. Hun reagerte også på at hun ikke kunne bruke sine broderte skoleforklær vinterstid.
Like etter at familien var flyttet til Norge, holdt mormor hjemkomstselskap for storfamilien. Det kom en mengde gamle damer og onkler, som mor ikke kunne huske å ha sett tidligere. Slike sammenkomster var vanlig å arrangere i Aker og det gamle Christiania når noen hadde vært lenge borte. Et merkelig syn for barna var at de gamle damene var kledd i side subbekjoler og kysehatter. De engelske damene brukte veldige hatter med blomsterdekorasjoner og strutsefjær.
Nærmeste nabo var St. Hanshaugen. Der var det bjørnegrav med to bjørner, apekatter, påfugler og andre fugleslag i bur. Et stort trykkvannsbasseng for distriktet lå også på St. Hanshaugen. Den delen av haugen var stengt for vanlig ferdsel (1914). Rundt huset i Gjetemyrsveien var det have, og i første etasje bodde den kjente presten Eugen Hansen, som var kjent for sin samfunnsgagnlige virksomhet. Det var han som fikk bygget eldreboligene syd for Ullevål Sykehus.
Flytting til Søndre Taasen Hovedgaard
I vårløsningen 1914 flyttet familien opp til Søndre Taasen Hovedgaard. Da hadde vår tante Agnes, onkel Carls kone, nettopp flyttet inn i hovedbygningens vestre fløy. Hovedbygningen ble bygget etter at bergråd Christian Collett overtok eiendommen i 1816. Det meste var ferdig bygget i 1817. Mormors oldefar, Morten Husebye, hadde kjøpt opp gården i to omganger, 1837 og 1838. Fra 1888 til 1913 var gården ute av familien. Så ble den tatt tilbake av mormor (Margit Husebye Lødrup) og hennes tre søsken. Mormors far, vår oldefar, var født på Søndre Taasen.
Hovedbygningen i 1 1/2 etasje har en grunnflate på 360 kvm. Da mor flyttet inn var hovedinngangen midt på bygningen. De to kjøkkeninngangene lå i våre barneår lengst til venstre og til høyre for denne. Mor fikk rom i 2. etasje mot vest. Gårdens store kjøkken lå nærmest Lunden. Kjøkkenet hadde en diger lem i gulvet med ring som kunne kobles til veggfeste. Det store ildstedet hadde i Lises og Johans småbarnsdager en velvoksen komfyr som det stadig ble fyrt opp i, selv etter at elektrisk komfyr kom på plass. Pipeløpet var stort nok til at fortidens feiersvenner kunne klatre opp i det. Både et spiskammer og et pikeværelse lå parallelt med kjøkkenet, men vendte ut mot tunet og hadde dør til kjøkkenet. Spiskammeret var stort som en dagsens studenthybel. Ombygging i Johans studietid førte til at spiskammeret forsvant, men et soveværelse stod fortsatt til rådighet i 1950-årene.
Når mor stod foran inngangen med ansiktet vendt mot Blåsbortveien og nordsiden av tunet, hvor huset til Randi og Ekki Stang ligger i dag (Blåsbortvn. 26), hadde hun til venstre stabburet i to etasjer. Det hvilte på mektige, tilhuggete granittblokker som holdt mus og rotter unna. Stabburet hadde en grunnflate på 90 kvm og var delt på midten. Huset hadde inngang til nord- og sydsiden gjennom tunge, utskårne dører midt på langsiden mot tunet. På sydsiden kom du inn i et rom som var oppbevaringsrom for matvarer der skinker, pølser m.m. hang i tøyposer. En trapp førte opp i 2. etasje. Der hang en mengde seletøy og annen utrustning for hestene. Gjennom nordre dør kom du inn til binger med korn og mel. Når mor som 11-årig pike så tvers over tunet, hadde hun en brønn med sementkant i tunets sentrum.
På nordsiden av brønnen lå en diger låve med fjøs og stall i første etasje. Låvebroen skrånet svakt oppover fra krysset Tåsenveien/Blåsbortveien, for her var terrenget høyere enn tunet. I 1914 var veiløpet for Blåsbortveien fremdeles ikke sprengt gjennom fjellknatten frem til Tåsenveien. – Stallen var plassert i vestre del av låvelengden. Der var det gjerne fem hester, men plass til flere. Når det ble trangt i fjøset, plasserte man gjerne noen kalver der. I østre del var det fjøs med båser for 24 melkekyr. En grisebinge var plassert mellom inngangene til stallen og fjøset.
Søndre Tåsen 1925
Tunets østside var preget av en lang enetasjes, seksjonert bygning. Den var rød- og hvitmalt. Den delen som lå nærmest hovedbygningen, ble kalt «drengestuen». Her pleide gartneren å bo i mors ungdomstid. Dette var trolig gårdens eldste uthus-bygning, og hadde grovt, laftet tømmer. Kanskje hadde den opprinnelig stått et annet sted. Da vi var barn (1930–40-årene), var bygningen panelt utvendig og innvendig – og leiet ut. Bortenfor drengestuen var det et stort bryggerhus og deretter inngangen til tre rom for gårdsgutter. Budeien hadde sitt eget atskilte rom her. – Som barn kalte vi denne lange tarmen av en bygning for «Lengden». Lengst nord i denne var det vedskjul og vognskjul. Aller øverst var huset med «hjerte i døra». Det var en større fire-hulls affære. Dette nødvendige stedet lå ca 30–40 meter fra hovedbygningen, så det var ikke særlig moro å løpe frem og tilbake i vinterkulden. Slik var det imidlertid overalt i det gamle Aker under første verdenskrig. Atskilt fra Lengden, i det ytterste nordøstre hjørne, lå gårdens smie. Heldigvis var det lagt inn vann på kjøkkenet, og det var godt om arbeidshjelp, men motorer med drivkraft og elektriske hjelpemidler manglet den gang. Enkelte mekaniske driftsmidler var imidlertid på plass. I den østre enden av låvebygningen var det en hestevandring. En lang jernstang forbandt hestevandringen med et hakkelsverk inne i bygningen, som hakket halmen i fem cm´s lengde. Denne halmen ble blandet med annet for, og gitt hestene som «sørp».
Gården hadde en stor hønsegård, som delvis strakte seg bak Lengden i skråningen mot øvre del av Lunden. Her regjerte hanefar og mormor. Etter hvert kom det også kalkuner. En gårdshund hørte til. Snart ble Arne, barn nr. 5, født i 1914.
Foran huset var det en større have mot syd, til dels med meget gamle frukttrær. Lunden på ca 14 mål var en del av haven. Morfar hadde «dilla» med frukttrær og bærbusker. Han utvidet havearealet betydelig. Det hadde vært behov for gartnerhjelp før. Nu ble dette nødvendig. En gammel svenske kom årvisst med trekkfuglene. Han var fantastisk til å banne og var til stor glede for mor. Hun likte å henge ut av vinduet for å høre ham når han satte i gang sine lange tirader med banning under havearbeidet. Svensken var utrolig skitten og lusete hvert år når han kom til gårds.
Mormor forlangte at han skulle ta av seg klærne og krype opp i vaskestampen. Der ble han skrubbet ned under hyl og forbannelser. Hans klær ble brent og han fikk avlagte klær etter morfar.
Mor fikk nu en lang skolevei (1914). Hun fortsatte å gå på St. Hanshaugen privatskole til hun kunne begynne på Fagerborg middelskole. Morfar var blitt ansatt som overlærer (lektor) på Fagerborg. Det var jevnaldrende barn, både på Nordre Taasen gård og Nordberg gård. Familiene vekslet om å la gårdsguttene kjøre barna med hest og vogn, eller slede til skolen. Hjem måtte de oftest klare seg på egne ben. Som gymnasiast fikk mor ha sin egen hest og trille. Det var fjordingen «Blakka» som trakk mor frem og tilbake til Fagerborg i skolehverdagen. I studietiden, rundt 1950, la Johan en gang merke til en liten stolpe med en kort jernstang gjennom toppen. Stolpen stod noen meter syd for skolegården. Johan nevnte dette for mor. Hun ble forbauset. Det var jo «hennes» stolpe. Til den hadde hun tjoret Blakka hver eneste dag i skoletiden. – At mor og hesten var nær knyttet til hverandre, markerte seg da Lengden ble revet og tomten til Ekkis og Randis hus ble opparbeidet. Vi befant oss ute på det som en gang var et tun. Mor bøyet seg ned og plukket opp en rest av et bogtre med noe vedheng av seletøy. Hun ble blank i øynene og falt helt i staver. Blakka var plutselig svært nærværende.
Ungdom og student på Søndre Taasen Hovedgaard
Under og etter første verdenskrig opplevde mor at morfar engasjerte seg voldsomt, både i skole og politisk virksomhet. I praksis betydde dette for henne at det var fullt av besøkende på lørdager og søndager. Ikke så rart at det var nødvendig med kjøkkenpike. Mormor var en fremragende administrator av en stor husholdning, men mor var både pike og eldst av barna. Hun ble fort en slags visevertinne og reservemor for alle guttene. Forholdet mellom mor og mormor ble også preget av at mormor var 18 år da hun ble gift, og 19 år da mor ble født. Morfar var en meget temperamentsfull herre, og mormor mer en sval, men bestemt skjønnhet. Mor spilte i høy grad rollen som familiens «moderator». Alle var klar over at morfar var meget svak for datteren. Hun fikk vanligvis viljen sin – ofte til manges store forbauselse.
Søndre Tåsen 2006
Både mor og hennes fire brødre ble preget av gårdsdriften i og rundt den beskrevne geografien. De mange gårdsfolkene, både karfolkene og budeiene, pluss inne- og utepikene ogde mange familiemedlemmene, skapte liv og røre rundt tunet. Dertil kom alle slektningene. Carl og Agnes med sønn bodde til å begynne med i den vestre fløyen. Vår oldefar, sogneprest i Paulus menighet, Peter Jensen Lødrup, var ofte på besøk. Mormors kusine, amanuensis Gudrun Ruud, var rett som det var innom, foruten annen slekt fra Husebye-siden. – De fire halvbrødrene til morfar var på mors alder. Mentz Darre Lødrup var jevngammel med mor, og hennes lekekamerat. Han ble senere sorenskriver på Toten, gift med pikebokforfatterinnen Evy Bøgenes og far til professor Peter Lødrup. Peter Lødrup er derfor mors fetter, men yngre enn Johan. Barna til morfars onkel, rektor Henrik Lødrup, dukket også opp, særlig den senere redaktør og forfatter Hans P. Lødrup.
De første ti årene på Taasen var preget av stadig mer intens gårdsdrift, men også av at storsamfunnet presset på. Elektrisitet til motordrift og belysning fikk sitt gjennombrudd, for belysning særlig fra 1917 i vårt område. Utstykking av boligtomter på Nygård kom i gang for alvor fra 1912. Utbyggingen av Ullevål Hageby startet i 1916.
I Berg-området kom de første villaene fra 1912. Planleggingen av utparsellering og tomteregulering starter også på Søndre Taasen. – Fra før lå det bare en enebolig i nærheten av gården. Det var huset til familien Sønsteby fra 1903 i Blåsbortveien 18. Huset ble ombygget i 1939. Stikkveien fra Randi og Edvard Stang ut til Blåsbortveien er den gamle gårdsveien ut fra tunet mot nord. Den fortsetter i Bergrådveien opp gjennom «Svarta», den tunge granskogen som vokste på oversiden av Store Ringvei. Dette var veien til «vedskogen» og til oppkommet hvor gården hentet det beste vannet i gamle dager. Her gikk også veien til gårdens parter i Maridalen ved Maridalsvannet.
Tåsen skole 17. mai 1927. Foto fra historielagets billedbase
Tåsen skole ble bygget i 1916 på Nordre Taasen gårds grunn. Morfar var den første formann i Foreldrenes tilsynsutvalg. Johan var den siste! Deretter kom foreldrerådsordningen. Av hensyn til elevene fra Nygård og lenger øst, gav morfar gratis grunn bak låven til utbygging av Blåsbortveien. Veiløpet ble sprengt gjennom kollen til Tåsenveien. I motsetning til mor, Per og Fridtjov, kom Hans som elev til Tåsen skole.
Mor hadde bare en jevnaldrende venninne hun bodde i nærheten av under første verdenskrig. Det var rødhårede, viltre Karen Young på «Solbakken», sveitservillaen ved siden av Nygård gård. Der bodde Nicolai Young med tysk kone, tre gutter og «tante Karen». Johan husker meget godt den lille, tyske baronessen, som Young hadde møtt i Gera i Thuringen. Han hadde fått sin utdannelse som tekstilingeniør i Gera. Hun var tante til Rudolf Hess, Nazi- Tysklands nummer tre. Ham omtalte hun beskt som familiens dummeste mann. Young var direktør på tekstilfabrikken Nydalens Compagnie ved Akerselven, og i slekt med mormor. De var begge markert oppmerksomme på at de hadde felles oldefar, Peter Hanssen Tveter-Oust. Han hadde godset på Oustøen i Asker og på fastlandet innenfor. Det er i dag i familien Kink- Ousts eie. Ikke minst gjennom mormors oldefars mangfoldige døtre, er svært mange av de gamle bondefamiliene i Aker, Bærum og Asker i slekt med hverandre.
Mor og Karen Young var meget gode venner og mye sammen. De streifet omkring, både i Nordmarka og til fjells. De drømte om felles innsats i barnevernsektoren og ville utdanne seg til dette. Under og etter første verdenskrig begynte unge jenter å strømme til gymnaset. Allerede før første verdenskrig hadde mange jenter søkt seg til middelskolen, både de få kommunale og de mange private. Nu står gymnaset for tur! Aker kommune hadde ikke eget gymnas i geografien. På våre kanter måtte man søke seg til Fagerborg gymnas på den andre siden av bygrensen (i Kirkeveien). Mor tok middelskoleeksamen i 1919 og examen artium i 1922. Det skjedde på Fagerborg.
Da mor og far traff hverandre fikk det dramatiske konsekvenser. Morfar fremholdt at siden hun kom til å gifte seg, fikk hun forberede seg på det. Hun måtte slutte med studiene. Det var fire yngre brødre som skulle ha sitt. I stedet fikk hun utenlandsopphold i Frankrike hos en anstendig familie som passet godt på henne. Å ha en anstandsdame i helene hvor hun stod og gikk, passet ikke denne unge damen. – Mange unge kvinner opplevde fortsatt disse holdningene i mellomkrigstiden, både på Aker-gårdene og i byens borgerskap.
Fars presentasjon av mor for farmor og farfar foregikk etter oppskriften i Theatercafeens 2. etage. Der satt farmor og farfar omgitt av det fasjonable rokokkomøblement i gull og rød plysj. Senere ble forlovelsen offentlig deklarert på Hamar under besøk i fars barndomshjem. Den høytid som omgav slike begivenheter, kan dagens unge vanskelig forestille seg, selv i samme familie.
Under annen verdenskrig opplevde vi at huset til vår onkel Nic Stang og tante Ragna ble endevendt av politiet etter Nics arrestasjon. Hushjelpen fortalte oss at politifolkene hadde stått i stuestolene og moret seg med høytlesning av høyst privat korrespondanse. Mor fikk panikk da hun hørte dette. En dag hadde hun samlet en veldig haug med brev foren vedovnen, som vi hadde fått montert ved peisen i stuen. Hun satte seg på gulvet og rev og brant sine kjærlighetsbrev mens tårene rant. – For Johan var problemet at konvoluttene hadde verdifulle frimerker, som han ville ha! Johan klippet frimerker. Mor gråt! For oss var det realistisk å tenke seg at far ville bli tatt før eller senere for sitt illegale arbeid for hjemmefrontens ledelse.
1920-årene medførte store forandringer på Søndre Taasen. Utstykkingen av jordveien til villatomter tok til. Først skjedde det i nord på begge sider av Store Ringvei. Stabburet ble bygget om i 1924. Det ble forpakterbolig. Grunnflaten var 90 kvm i hver av etasjene.
Katastrofen kom før mor dro til Frankrike. Den store låven med fjøs og stall stod en dag i lys lue. Mor var alene hjemme på gården. Ved å benytte gårdens eneste brannslange klarte hun å redde stabburet og ble premiert av Norges Brannkasse for sin innsats.
For familien ble brannen et følelig økonomisk tap. Morfar hadde tidligere irritert seg over den høye forsikringspremien for låve, fjøs og stall. Han hadde nylig sagt opp forsikringen. Det var ikke midler til å bygge opp igjen driftsbygningen. Livet på det som hadde vært en storgård ble svært annerledes. Det hører med til historien at Aker kommune i flere år hadde diskutert om man skulle kjøpe brannbil. Under brannen kom forpakter Immerslund på Ullevål gård kjørende med hest og kjerre, påmontert brannsprøyte. Etter brannen kjøpte kommunen brannbil.
Morfar overtok som bestyrer av Ullevål middelskole i 1927. Han var med fra skolen startet høsten 1925 med en førstemiddelklasse. 1926/27 og 1927/28 var skolen innkvartert på Tåsen skole. Bestyrer Dombaas på Grefsen middelskole ledet skolen til morfar overtok. I 1929 flyttet de første klassene inn i nybygde lokaler på Berg skole. Navnet ble samtidig forandret for å unngå sammenblanding med folkeskolen. Tomten på Berg gårds grunn var utpekt allerede i 1924.
En eksplosjonsartet vekst i folketallet i Vestre Aker sogn sprengte alle prognoser. Ny fløy kom i 1931, og i 1934 ble skolen gymnas og morfar rektor. Det var morfar som fra første stund hadde arbeidet for å få en høyere skole på Berg. For ham var dette hans livsverk. «Onde tunger» ville ha det til at han på død og liv ville ha skolen på Berg for å slippe lang gangvei fra Søndre Taasen Hovedgaard. Med sin kraftige og utagerende adferd ertet han lett på seg folk. Morfar var sterkt engasjert i skoleutbyggingen i Aker og politisk aktiv i Høyre. Ikke underlig at det måtte komme forpakter på gården.
Den voldsomme aktivitet og omfattende selskapelighet fra 1914 til 1940 preget hverdag som helligdag. Det preget også alle i morfars nærhet. – Frem til 1922 begynte dagen grytidlig for alle familiemedlemmer. Mor og brødrene måtte stille for morfar, som fordelte dagens oppdrag. Barnepiken hadde da allerede vært hektisk i sving med barnestellet og påkledningen.
På kjøkkenet holdt mormor på med kokken og kjøkkenpiken. Det var mange som skulle ha frokost. Noen av barna skulle på skolen, og gårdsgutten skulle kjøre dem i trillen. Morfars hest og vogn skulle stå klar, og budeien var allerede i fjøset. – Barnepiken var et viktig innslag. Hun skulle påse at klær til fem barn var i orden. Det var mange par strømper å stoppe. Dessuten skulle guttenes skjorter stives. Det skulle også mors underskjørt. Det var mye vannbæring av varmt og kaldt vann fra kjøkkenet til morgen- og aftenstellet, i de første årene på gården.
Mormor førte omhyggelig regnskap for husholdningen. I tillegg hadde hun regnskapene for omsetningen av egg og avkastningen av haven, som var hennes nålepenger. Som 15-åring og foreldreløs, ble hun sendt på Nikka Vonens landskjente internat og husholdningsskole for unge piker i Dale i Sunnfjord. Det ble nok en lykke for henne senere i livet. Deretter var hun på en internatskole for unge piker utenfor Oxford i England. Også det kom godt med da hun var sjømannsprestens frue i Cardiff.
Vi husker godt de fyldige skuffer og skap. Her var det ikke bare «24 av hvert», som man sier. Bordskikk og regler var nødvendig blant så mange mennesker. Måltidene skulle inntas presist. Mor og guttene lærte raskt at det ikke ble mat hvis de kom for sent til bords. Ved bordet satt man etter rang og verdighet. De eldste (mor) satt nærmest morfar. Også gjester satt der til høyre for ham. De yngste satt nærmest mormor – når de var store nok til å sitte ved de voksnes bord. Også vi barnebarn avanserte etter hvert fra barnebordet til de voksnes bord. En av pikene, og til dels mormor, hjalp til med serveringen. Ved større selskapelighet måtte mor hjelpe til. Kjøkkenpiken og stuepiken var ofte ikke på høyde med situasjonen, selv om mormor var flink med opplæringen.
For barna var det viktig å lystre. Dersom man ble knepet i unnasluntring, var det raske, kontante reaksjoner fra de voksne. – En vanlig reaksjon var at barna ble henvist til å være på barnerommet resten av dagen. Rampestreker førte til at guttene fikk noen rapp på «messingen», men da var saken opp- og avgjort. Morfar var ingen langsint natur og var umiddelbart opptatt av andre ting. Mor slapp nok unna med svært få korrekser. Mormor ble etter hvert avhengig av å trekke veksler på mors oppfinnsomhet og arbeidskraft.
Haven ble svært stor. Avkastningen var god. Her var sommerepler, høstepler, vinterepler – og søtepler fra den aller eldste del av haven. Pærer, også espalierpærer, plommer og aprikoser kunne det flomme over med. Valnøtttreet trivdes. Morfar plantet stadig mer. Et år kom han hjem med en veldig mengde rips- solbær- og stikkelsbærbusker. Resultatene kom raskt.
Med frukt og bær kom en voldsomt krevende innhøsting, salg, konservering og lagring. Vi har minner om store sinkbaljer med plukkede stikkelsbær, som vi nuppet på gule brett i haven. Da Johan ble konfirmert den første «fredssøndagen» i mai 1945, ble det servert stikkelsbærvin. Mormor hadde laget den det året Johan ble født (1929). Vinen hadde først vært lagret på store glassankre plassert i bastkurver. De var satt i et av kjellerrommene før tapping på flasker og dekantering. I noen år var det virkelig dimensjoner over vinproduksjonen.
Saftfremstillingen var noe mor arbeidet mye med. Vi så på håndlaget hvilken rutine hun hadde opparbeidet. Både pressing av bærene i de kjegleformede tøyposene og prosessen med spunsing, ståltrådsurring og lakking var en velprøvd fremgangsmåte. Det ble laget betydelige mengder med syltetøy, og dessuten hermetisert forskjellig frukt på «Norgesglass». Alt som skjedde med det innhøstede ble forestått av kvinnene. Ingen voksen mann plukket bær eller plommer. Mye av eplehøsten og pærehøsten tok kvinnene seg av sammen med mors brødre og den gamle gartneren. – Det var liksom ikke mannfolkarbeid. Hvert år ble voksbønner og snittebønner saltet ned i store hollandske stentøykrukker. Agurkene havnet i krukker med eddiklake. I haven var det store grønnsakbed og et rabarbrafelt. Både mor, mormor og brødrene var stolte over hva de fikk til i disse bedene, særlig aspargesen. Vi vet at grønnsakene ble godt betalt nede i byen (på Grand hotell). En god del haveprodukter ble solgt for mormors regning i mors ungdomstid.
Både som teenager og ung student har mor hatt mye fysisk utearbeid på gården. Hun deltok også i onningen ute på jordene. I slike sammenhenger var hun ganske ukonvensjonell i klesveien. Det samme gjaldt påkledningen når hun dro på tur med Karen. Hun vakte oppsikt ved at hun hadde bukser på og ikke skjørt når hun dro på skitur. Slikt skulle man ikke gjøre den gang. Arbeid i fjøs og stall ble det imidlertid mindre av. Fridtjov ble nok den av brødrene som etter hvert holdt seg mest til dyrene og gårdsarbeidet. Han og Hans holdt kaniner under låvebroen og Hans skaffet seg dueslag.
Vakthund hørte med på en gård. Først var det en bernhardinertispe, deretter en leonberger og en newfoundlender. Minka var krysning mellom schæfer og dobermannpinsjer. Minka var knyttet til mor og meget sjalu. Når far dukket opp ble det riktig ille. Satte mor og far seg i sofaen, krøp Minka innunder og forsøkte å bite far i leggen. – Til den lokale fauna hørte også en diger hubro med fast tilhold i Lunden, kjempestore rotter – og røyskatter i steingjerdet langs Tåsenveien ved innkjørselen.
En spesiell oppgave var det for mor å ta seg av lillebror Arne. Brødrene Fridtjov og Hans tok etter hvert over for gårdsguttene kjøringen av inntil 40 høylass til høyvekten i Nydalen. Det var høy for salg. De stod også for mange turer med hest og kjerre til smeden i Maridalsveien. Gårdssmien ble mindre brukt. Også det å få kuene bedekket av stuten på Sogn gård kunne være en arbeidsoppgave.
♦ ♦ ♦
Fremstillingen av livet på storgården Søndre Taasen Hovedgaard er en del av et utrykt manuskript om vår mors og fars livsløp. Vi er Johan L. Stang, Elisabeth (Lise) Stang Nyquist og Edvard Stang. Dette er først og fremst om livet på en Aker-gård i full drift sett med vår mors øyne som ung pike og ungdom (1913-1927). Gårdshistorien fra Erik av Pommerns tid til i dag, med vekt på de åtte matrikkelnumre fra matrikkelen av 1901, gir grunnlag for en annen artikkel. Språket ligger så nær opp til vår mors som mulig, med modifikasjoner. Denne del av manus er opprinnelig satt i pennen av Johan i samarbeid med søster Lise.
Juli 2006
Johan L. Stang
Nordberg Tåsen Ullevål historielag 