ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2005
Det er ikke mange gårdstun i vår bydel. Noen med lang historie er borte for alltid og andre har fått bygningsmassen redusert. Alle har fått sine eldgamle områder sterkt beskåret, men et fåtall fremstår fortsatt med et gammelt og tradisjonsrikt tun. Nordre Taasen gård er en av de få som fortsatt kan fortelle om tidligere tider da et lite antall storgårder dominerte bosetningen i bygda.
Terje Taasen i samtale med Knut Olborg
Ved folketellingen i 1801 var det mindre enn 150 mennesker som sognet til det som for få år siden ble bydel Sogn. Vi skal frem til 1833 før vi møter familien Taasen på gården som har en dominerende beliggenhet mellom Ullevål, Berg og Søndre Taasen. Familien som i dag sitter på Nordre Taasen har drevet gården siden den gang. I dag finner vi Terje i hovedhuset og brødrene Tom og Torgeir i hver sin enebolig som avslutter den 12 mål store eiendommen mot syd.
Terje Taasen på Taasen gård
Taasen er et av de eldste vin-navnene i Akerbygda. O. Rygh skriver i sin fortegnelse over norske gårdsnavn, at betegnelsen er landskapsbeskrivende og forteller om en utvalgt og meget dominerende beliggenhet. Dette er også noe som slår oss på vegen opp til gården. Fra nord går veien under låvebrua inn på et stort og vakkert tun. Mot syd ligger hovedhuset rett foran oss. Stabburet kneiser mot øst, kårbygningen skjermer gårdsanlegget fra vest, mens den store driftsbygningen rammer inn tunet mot nord. Midt på den store plassen mellom bygningene troner et vakkert eieketre som skaper en ekstra storhet over rundkjøringen foran hovedbygningen og hele gårdsanlegget.
Eiketreet ble plantet av Terje Taasen som gutt, og representerer en tradisjon vi finner igjen på mange gårder. Hver ny generasjon fører arven videre gjennom en slik handling. Det er heller ingen tilfeldighet at det ble eik og at det lille treet ble hentet fra Kråkerøy i Østfold. Hit går slektslinjene til erverdige storgårder. Treet ble plantet akkurat der hvor den gamle kilden fikk sin vannforsyning fra dammen ved Tåsen Skole. Kanskje var det et ønske om kort veg fra brønnen til fjøs og hovedbygning som avgjorde plasseringen, eller at man ønsket å gjøre tunet til noe sentralt i hele gårdsanlegget, og vannkilden til en viktig møteplass? Det flotte eiketreet er fortsatt som yngling å regne, og vil være et symbol på en lang gårdshistorie i århundreder fremover.
Hovedbygningen i empire ble reist i samme periode som mange av de andre store praktbygg i Akerdalen. Det nærmeste er på Søndre Taasen. Men også på Nygaard og Brekke ble det bygget nye hovedbygninger i første del av 1800 – tallet. I særoppgaven om nordre Taasen gård skriver Torgeir Taasen at det i 1811 var en ny hovedbygning på gården, men at det er usikkert om den stod uforandret frem til familien overtok gården. Mye taler for at huset fikk en ansiktsløftning kort tid før eierskiftet, men sikkert er det at en rekke bygningsdetaljer skriver seg fra tiden da gården var en del av det store Ullevålgodset under John Collett. Perioden under Napoleonskrigen og tiden de nærmeste årene etter var meget vanskelige. Prisene steg dramatisk og konkurser fulgte synkende pengeverdi og problemene i trelasthandelen. For å holde tritt med prisutviklingen ble riksdalerne i 1817 gjort om til riksbankdaler for senere å ende opp som speciedaler. Mange av de store handelshus gikk konkurs etter krigshandlingene som førte frem til begivenhetene i 1814. På ruinene vokste det frem en ny generasjon aktører hvor eiendomshandel var noe av det første man satset på.
Nordre Taasen gård
Som vi kan lese i Morgenbladets melding om eiendomsoverdragelser, kjøpte Johannes Sogn Nordre Taasen gård for 5000 spd. den 25 oktober 1833. Det var sikkert et gunstig tidspunkt å sikre seg og sine etterkommere en praktgård i Aker. Eiendommen var på 1200 mål, hvorav 450 var dyrkbar mark. Resten var skogsareal. Som de aller fleste gårdene i denne del av bygda, var grunnen på Nordre Taasen av beste bonitet. Eiendommen hadde en lang, men smal utstrekning fra Ullevål gårds nordgrense like syd for gårdstunet på Taasen til Maridalsvannets sydvestbredd med husmannsplassene Pølen og Bekken. Selv om jordsmonnet var godt og beliggenheten fordelaktig, ble det mange tunge tak for alle som skulle få sitt utkomme fra gårdsdriften. Allerede i 1907 begynte offentlige myndigheter å ta for seg av gårdens skogsareal i Maridalen. Senere fulgte andre oppkjøp – først 15 mål til skolen på Tåsen i 1915, og i 1917 ble størstedelen av jordveien solgt til A/S Akersbanene. Tilbake var et lite område rundt selve gården. Men driften fortsatte. Helt frem til krigen var det mange kyr på båsen. Etter kort tid stanset driften og under krigen måtte folket på gården som alle andre stå i kø for å sikre seg en halv liter melk.
Den 14. oktober 1913 var det storbrann på Nordre Taasen. Låven brant ned sammen med flere andre uthusbygninger. Tilbake stod hovedbygningen og stabburet. Umiddelbart etter katastrofen hadde Erling Taasen reist ny driftsbygning på gården. Den står fortsatt og er meget pietetsfullt modernisert til å romme ulike virksomheter som har funnet seg til rette i de nygamle lokalene. Arkitekt Arne Eide har i samråd med byantikvaren greid å bevare utseendet slik en moderne driftsbygning kan se ut, og sørget for trivelige lokaliteter for leietakerne. Selv om vi er tiår unna det som kan kalles gårdsdrift på Nordre Taasen, fremstår bygningene og tunet som vi finner dem på en norsk storgård. Driften av anlegget baserer seg på utleie, noe norske bønder med stor bygningsmasse sikkert misunner eierne av en gård 5 kilometer fra byens stortorv.
Ved tidligere anledninger har Taasenfamilien vært engstelige for fremtiden. Hva vil skje med gården når storbyen stiller krav om mer albuerom. Det er klart man blir pessimistisk når eiendommen stadig blir mindre og det ikke er muligheter for nye bruksområder. Men dette har endret seg. Selv om dagens krav til modernitet legges til grunn, er det allikevel tryggere å sitte på en gård sentralt i Oslo enn på lang tid. Alle er opptatt av fortiden og det vi har av kulturminner rundt oss.
Besøket på Nordre Taasen var en skikkelig injeksjon for en lokalhistorisk entusiast. Etter at jeg hadde krysset gårdstunet ble jeg tatt imot av en praktfull engelsk setter som passet på hovedinngangen til det erverdige huset. Det var nok med et kort bjeff og Terje Taasen dukket opp og ønsket meg velkommen. Han hadde funnet frem gamle aviser og notater som hadde et tidsspenn på mer enn 70 år. Mens jeg har gravd meg ned i gårdshistorien slik den er skildret av skriveføre herrer gjennom denne perioden, må jeg medgi at Terje Taasen og hans brødre har all grunn til å være stolte av gården slik den i dag fremstår.
Nordberg Tåsen Ullevål historielag 