Hans Nielsen Hauge: Liv og levnet – herunder hans opphold på Bakkehaugen

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2010

Helt fra jeg overtok mitt gamle hjem på Bakkehaugen har jeg lurt på hvorfor gårdsnavnet har fått navnet Bakke, mens gårdens navn hvor tomtene stammer fra heter Bakkehaugen. Under gjennomgangen av Bakkehaugens, Bakkes historie og tilblivelse, dukker Hans Nielsen Hauges navn opp.

Det eneste kjente originalportrett av Hans Nielsen Hauge, sannsynligvis malt i København 1800.

Av Erik Hagfors

Det finnes utrolig mye stoff om Hauge og hans liv, og det var spennende å studere om hans tilknytning til vårt nærmiljø utgjorde en del av materialet. Foruten Hauges egene bøker, skrifter og brev, finnes det et utall bøker, og endog en doktoravhandling om Hauge og hans virke.

Det merkelige med disse bøkene er at de stort sett handler om hans religiøse virksomhet, og på en måte «slutter» etter Hauges lange fengselsopphold. Enkelte beskrivelser har helt hoppet over Bakkehaugen, og gått direkte over til hans siste oppholdssted, Bredtvet.

Hvem var egentlig Hans Nielsen Hauge?

Hans var født på gården Hauge i Tune i Østfold i 1771 – senere ble den delen av Tune skilt ut som Rolvsøy, nå i Fredrikstad kommune. Faren het Niels, og derved ble sønnen hetende Hans Nielssøn Hauge, som var navneskikken den gang. Han var en av ti søsken, hvorav brødrene Mikkel og Ole og søster Karen ble sterkt knyttet til Hans Nielsen Hauges liv. Enkelte historiefortellere nevner at gården Hauge var kirkegods og enkesete, men var leiet av Haugefamilien. Det fortelles videre at faren var lensmann, som også en av sønnene ble. Hans fikk ikke annen utdannelse enn den vanlige omgangskolen, men det er mulig at han var en av de særlig ivrige elevene som fikk følge med læreren rundt, og således fikk mer undervisning enn normalt. Hans presterte å skrive minst to bøker eller skrifter som han for egen regning fikk trykt i Christiania.

Det fortelles at foruten å hjelpe faren med gårdsarbeid, praktiserte Hans Nielsen Hauge som snekker og smed, og var en tid i slakterlære i Fredrikstad. I denne jobben virker det som han ble mobbet for sine meninger og væremåte, og han flyttet tilbake til Hauge. Det fortelles også at Hans leide noe jord fra naboene, og produserte og solgte produktene for egen regning. Samtidig drev han noe handel.

Haugefamilien var sterkt religiøst interessert og Hans var stadig i dialog med den lokale presten, hvor han fikk låne spennende bøker. Det fortelles at Hans våren 1896 var ute på marken og fikk et kall om å ofre seg for religiøst arbeid. 25 år gammel begynte han med oppbyggelser, ved å samle naboer og venner til møter. Den religiøse tankegangen til Hans heftet det kanskje ikke noe galt med. Han hadde et ønske om at de som sluttet seg til ham som venn skulle arbeide hardt og tjene mange penger, ikke bare til seg selv, men for å yte noe til andre venner som trengte hjelp.

Hans utga bøker og skrifter. Disse skulle selges for å skaffe penger, eller gis bort til dem som ikke hadde mulighet til å kjøpe. Hans var også en forgangsmann ved at han så muligheter i fossekraft og utnyttelse av jordbruket på best mulig måte. Alle steder han kom til studerte han håndverksteknikker, produksjonsteknikker og andre mulige fremskritt for arbeids- og næringsliv.

Han la etter hvert ut på en omfattende reisevirksomet. Hans gikk på sine ben og bodde på gårder i kortere eller lengere tid, hjalp til med arbeidet som betaling for oppholdet, og holdt oppbyggende møter for naboer. Under disse kom han med forslag til å forbedre gårdsdriften, og var det bekker eller elver i nærheten så han muligheter til å utnytte disse.

Hans kom innom trykkere og bokbindere med sine nye manuskripter, og lærte seg noe om trykking og bokbinding. Boktrykkingen krevde papir. Hans kom i forbindelse med en gård på Eiker som egnet seg til produksjon av papir, og her fikk han sin bror Mikkel til å styre driften av papirproduksjonen.

Så kom han i kontakt med et trykkeri i Kristiansand hvor eieren ikke var i stand til å drive videre selv. Hans fant raskt en venn som kunne overta og fikk dermed mulighet til å få utgitt nye skrifter fra dette trykkeriet.

En annen venn, Grøndahl, ble med til København og ble skaffet læreplass, slik at Grøndahl kunne bli boktrykker. (Forløperen til Grøndahl og sønn Boktrykkeri).

Haugianerne, etter Adolph Tidemand. Skillingsmagasinet 20. mars 1858.

Tilbake i Norge fortsatte Hans Nielsen Hauge sine vandringer. Han kom til Bergen hvor han hadde sin søster Karen boende. Hennes mann Loose var handelsmann i Bergen. Med hjelp fra Loose greide Hans Nielsen Hauge å bli handelsborger i Bergen, hvilket passet ham meget godt. Nå kunne han reise noenlunde fritt rundt i landet for å handle. Hans skaffet seg et stort pakkhus ved bryggen, i tillegg til å disponere inntil fire kystfartøyer. Han skaffet pålitelige folk til å styre handelshuset.

Under sin reisevirksomhet gikk Hans Nielsen Hauge på sine ben over det ganske land. Var langt opp i Nord-Norge, og kjøpte opp fisk slik at hans båter som korm nordover, kunne ha med last sørover. Han greide å få hånd over et helt fiskevær for å få tilgang på fisk, Gæslingen. På vestlandet maktet han med venners hjelp å få overtatt handelstedet Svanøen, innbefattet mange gårder.

All denne tilsynelatende fremgang i livet avlet uvennskap. Prester klaget på at hans oppbyggelser var ulovlig ifølge Konventikkelplakaten, som forbød legfolk å forkynne. Andre klaget på hans reisevirksomhet, som de mente var i strid med omstreiferloven.

Alt dette ledet til at han ble arrestert ni ganger, og satt i fengsel for kortere og lengere tid. Hans Nielsen Hauge mente han holdt seg innenfor lovens ramme, men flere og flere klaget over Hauges handelsvirksomhet og vekkelsesmøter. Da enda en biskop sendte klagebrev til kongen i København, reagerte Kongen og regjeringen raskt, og sendte arrestordre til alle landets lensmenn i Norge.

I november 1804 ble Hans Nielsen arrestert for tiende gang, lagt i jern og sendt til Rådhusarresten i Christiania. Han ble fratatt alle sine eiendommer og eiendeler, som deretter ble solgt. Alle hans skrifter, bøker og brev ble beslaglagt, og selv måtte han sitte med besøksforbud i to år uten mulighet til å lese og skrive. Ved pågripelsen hadde han en del penger. Disse måtte brukes til mat inntil han ble bevilget matpenger. For øvrig måtte han selv sørge for mat utenfra, for matservering fantes ikke i arresten.

Hauge i fengsel

Årene 1805 og 1806 var Hauge nesten totalt uten kontakt med omverdenen, uten bøker og skrivesaker, dårlig mat og uten varme. Flere sykdommer kom snikende.

Kanselliet i København hadde fått utarbeidet en tiltale mot Hauge, som følger nedenfor:

• Brudd på Konventikkelplakaten (holde oppbyggelser uten tillatelse fra lokal prest).
• Brudd på omstreiferloven med reiser rundt i landet.
• Påstand om at haugianerene hadde opparbeidet en felles kasse som ble brukt til å styrke og utvide haugianersekten. (En slik hellig kasse var lovstridig)

Tiltalen ble sendt til Christiania hvor Peter Collett (broren til John Collett) skulle innhente fellende bevis ved å forhøre alle Hauge hadde vært i kontakt med. Dette var en kjempeoppgave som ville ta lang tid. Collett hadde det nok travelt med andre ting, og mente sansynligvis at hele saken var unødig. Han var også inne på tanken om at Hauge kunne rømme slik at hele saken kunne frafalles. Hauge ville ikke flykte, han hevdet han var uskyldig og ville ha en frifinnende dom.

Dermed gikk årene 1807 og 1808 med innhenting av bevis fra hele landet. En gruppe høytstående embetsmenn i Christiania med magistratspresident Bull (eier av Tøyen) i spissen forsto etter hvert at hele saken gikk over stokk og stein. Hauge fikk besøk i fengselet, og kunne endog få bo hos venner i kortere perioder. Han fikk tilgang på bøker og skrivesaker, og kunne sende og motta brev. Vakten i fengselet skaffet ham også aviser slik at han kunne følge med i tiden. Husk at Danmark-Norge var i krig med England og Sverige, så det var nok ikke mye tid å avsette til en slik fillesak som Hauges.

I året 1809 ble Hauges situasjon forbedret selv om det var et nødsår med avlingssvikt og blokade. Norge manglet alt av forsyninger, særlig saltmangelen var stor. En av Hauges velstående venner ønsket derfor å kausjonere for Hauge for å få ham ut av fengselet for å bygge saltkokerier. Det ble innvilget, og Hauge slapp ut av fengselet og gitt et lån slik at han kunne kjøpe materialer og lønne folk til byggingen av kokeriene. Hauge fikk fritt reise rundt for å gjennomføre oppdraget. På denne rundturen fikk han også besøkt mange av sine venner. For første gang fikk Hauge da erfare at det på flere steder hadde gått tilbake med haugianernes virksomhet. Hauges fravær hadde vart for lenge.

Haugestua var Hans Nielsen Hauges hjem fra 1910 og ca ti år fremover.

I Christiania holdt Regjeringskommisjonen fremdeles på med sitt arbeid med å få dømt Hauge. Hauge hadde fortsatt sine motstandere, men han hadde også mange gode, innflytelsesrike tilhengere. Hauges helse var imidlertid blitt merkbart dårligere, og man fryktet han skulle dø før det kom en dom. Broren Mikkel innså dette og søkte å skaffe husrom til Hauge når han ble frikjent. Han og vennene kjøpte så gården Bakkehaugen i 1810, og ansatte husbestyrer Andrea Andersdatter Nyhus.

Hauge på Bakkehaugen

Interiør fra Haugestua

Da Hauge kom til Bakkehaugen 1810–11 var han syk og sengeliggende. Men Andrea stelte godt for ham og han ble gradvis bedre. Hauge gikk straks i gang med å planlegge driften av gården. Særlig var han opptatt av elven. Begge brødrene Hauge ønsket å utnytte elvekraften. Hauge planla og bygget Bakkehaugmøllen. Han la også planler om gårdsbrukets utvikling. Hauge hadde bistand fra 10–15 medhjelpere på gården.

På sine reiser rundt i landet hadde Hauge fått kjennskap til potetens muligheter, og han satset stort på dyrking av poteter. Hauge arbeidet når helsen var god og han kunne være oppe. Han skrev flere bøker og en rekke brev til sine venner. Men fremdeles ventet han på dommen, og måtte enda noen ganger møte til forhør.

I denne perioden opplevde Hauge at begge hans foreldre døde, men kunne ikke delta i begravelsene på grunn av dommens gang.

Våren 1811 kom Hauge enda en gang til Eikermøllen som han og Mikkel hadde planlagt mange år tidligere. Siden oppstarten med papirfabrikk var det kommet stampemølle, garveri, mel og siktemølle, samt produksjon av kirkeklokker og små kanoner. Til stor glede for Hauge fikk han dette året et eksemplar av Grundtvigs nye bok, hvor haugebevegelsen ble rosende omtalt. Året 1812 ebbet ut, men fremdeles ingen dom. 1812 ble for øvrig et uår for landet. Hauge organiserte utdeling av mat til fattige. Poteter fra egen avling, mel fra egen mølle og sild fra venner på vestlandet. I følge flere historiebøker hadde Hauge en egen tjenestejente som kun tok seg av utdeling av mat til de fattige.

I 1813 fortsatte Hauge med å forbedre driften av Bakkehaugen og møllen. Møllen ble en god forretning, blant annet ble det malt korn til garnisonen. Helsen var det fremdeles dårlig med, men det gikk fremover. Hauge var opptatt med å skrive og korrigere bøker og brev, og han tok i skjul opp sin forkynnervirsomhet blant venner. Det ble sagt det var vakt utenfor i tilfelle noen uvenner skulle komme forbi. Mot slutten av året, den 4. desember 1813, falt dommen mot Hauge:

1. Hauge hadde forbrudt seg mot Konventikkelplakaten.
2. Hauge hadde arbeidet for å opprette et eget samfunn i staten.
3. Hauge hadde oppfordret unge til å reise rundt å forkynne.
4. Hauge hadde talt og skrevet nedverdigende om lærerstanden.

Straffen ble to års straffarbeid på Akershus etter Statens nærmere bestemmelse. Saksomkostningene utgjorde 1750 Riksbankdaler i sølv.

Dette var domsresultatet etter ni års saksbehandling!

Slottsprest Pavel og flere fremstående menn hjalp Hauge med å utforme et fint benådningsskriv til Kongen. Etter kort tid kom svaret: Saken må behandles av Overkriminal- Retten, datert Ladegaardsøen 4. juni 1814 (Etter Riksforsamlingen på Eidsvoll).

Tiden forandrer seg

Etter 1814 var stemningen blitt en helt annen. Mange av landets fremtredende menn hadde inntatt et annet syn på saken, og flere av disse kom til Bakkehaugen for å hilse på Hauge. I et brev fra Hauge på Bakkehaugen, 26. oktober 1814, hvor han har hatt besøk av mange høye herrer, deriblant slottspresten Pavel, er det tydelig at flere nordmenn med innflytelse er blitt langt mer vennlig stemt overfor Hauge og hans venner. Hauge så fortrøstningsfullt frem til ankebehandlingen av Overkriminal-Retten.

Lille julaften 1814 ble Hauge innkalt til Overkriminalretten, og reiste spent ned fra Bakkehaugen. Hauge fikk høre han var blankt frifunnet, men måtte betale en mulkt til Fattigkassen på 1000 Riksdaler. En merkverdig dom siden Hauge både var frifunnet og dømt. Han opplevde seg selv som frikjent fra anklagene. Etter ti år kunne Hauge endelig feire jul som en fri mann på Bakkehaugen.

Hauge gifter seg

Hauge var nå blitt 43 år. Han hadde tidligere hatt ønske om å gifte seg med en dame fra Fredrikstad, kanskje hans ungdomsforelskelse. Men valget falt på Andrea Andersdatter Nyhus som hadde vært hans husbetyrer og hjelpende hånd siden han kom ut av fengselet. Vielse foregikk i Gamle Aker kirke den 27. januar 1815, med etterfølgende sammenkomst på Bakkehaugen. Av gjester var foruten slottsprest Pavel, som også hadde foretatt vielsen, magistratspresident Bull fra Tøyen, hans forsvarer gjennom flere år, Lumholtz, foruten en rekke venner som hadde hjulpet ham ellers.

Det foreligger ikke annen omtale fra bryllupet enn Pavels dagbok, hvor han omtaler den gode maten og vinen. Men Pavel syntes nok at det deltok flere personer i selskapet han ikke kunne kommunisere med, for han skrev på latin med omtalen; en bortkastet dag!

Første del av 1815 var et godt år for Hauge. Foruten å drive gården fremover fikk han korrigert gamle bøker, skrevet nye, og sendt en rekke brev til venner og kjente.

Bakkehaugen – eiendommens grenser

Bakkehaugen, som bror Mikkel og andre venner hadde lånt ham penger til, måtte han overta det økonomisk ansvar for på en eller annen måte. Mulkten på 1000 spesidaler hadde Hauge betalt med et lån fra sin søster Karen, så det lå store utfordringer foran ham. Bakkehaugmøllen, med omfattende arealer rundt, samt det store jordstykket på Korsvold, overlot Hauge til sin haugianervenn Hansen. Det finnes ingen oversikt over hva dette innbrakte, men det forbedret utvilsomt Hauges likviditet.

Med Hauges frifinnelse vokste tanken om et erstatningskrav for den uberettigede inndragning av hans eiendommer og gods i 1804. Myndighetene godtok at Hauge måtte få en erstatning, men kunne ikke enes om beløpets størrelse. Norge var løsrevet fra Danmark, og i de vanskelige økonomiske år hvor vi faktisk var gått fallitt var det vanskelig å måle Hauges tap. Det endte med at Hauge selv fikk forespørsel om hva han mente var et passende erstatningsbeløp. Hauge regnet seg så frem til en sum som ble tilkjent ham omgående! 2200 spesidaler ble innsatt på Hauges konto i Christiania Laane og Diskonto Indretning.

Hauge arbeidet fortsatt på Bakkehaugen med gårdsdrift, fattigunderstøttelse, nye bøker og brev og sin Haugebevegelse. Reisevirksomheten hadde han lagt bak seg, men noe oppbyggelse skjedde i det skjulte.

12. desember 1815 fikk Andrea en sønn på Bakkehaugen. Andrea var kanskje ikke sterk nok, og døde den 19. desember i barselseng på Bakkehaugen. Nok et hardt slag for Hauge. Det ble begravelse på Bakkehaugen med etterfølgende dåp av sønnen, som fikk navnet Andreas. Igjen kom Pavel og alle hans venner på Bakkehaugen. Hauge satt igjen som enkemann med en morløs gutt.

Inger på mølla (svigerinnen til Hauge og kona til Mikkel) ble kontaktet. Hun hadde mange dyktige jenter på mølla i Eiker. Inger sendte sporenstreks sin beste tjenestejente, Ingeborg Maria Olsdatter til Bakkehaugen. Her var det nå et nyfødt barn med en syk far, og over 25 tjenestefolk. Ingeborg var en særdeles dyktig dame som fikk styring på lille Andreas og Hauge. Hauge åpnet ellers sitt hus for venner og andre som trengte hjelp og støtte.

Hauge fortsatte med sitt forfatterskap. De bøkene som nå kom var ifølge kritikerne langt mer utdypende, og hadde et langt bedre språk. Kanskje han fikk hjelp fra venner? Bøkene ble laget hos vennen Christopher Grøndahl – mannen som Hauge hadde sendt i boktrykkerlære i København, og som nå hadde trykkeri i Christiania. Grøndahl bodde for øvrig på Kudskebakken nederst i Maridalsveien, ikke langt fra Bakkehaugen.

22. januar 1817 giftet Hauge seg på nytt på Bakkehaugen. Heller ikke denne gang gikk han langt for å finne sin kone. Han giftet seg med sin husolderske Ingeborg Marie Olsdatter. Vielsen foregikk i Gamle Aker kirke av slottsprest Pavel, og han skriver i sin dagbok at det var en vakker brud. Sannsynligvis var mange av Hauges venner med den gangen også. I innføringen i kirkeboken har presten unnlatt å notere bostedet til brudeparet.

Omkring 1817 var gården Bredtvet til salgs. Hauge og hans venner hadde sett på gården og funnet at det var store muligheter til utvikling på eiendommen i forhold til Bakkehaugen. Husene var i dårlig forfatning, men jorden var bra. Dessuten var arbeidsstaben på Bakkehaugen blitt så stor at den trengte mer plass. I utgangspunktet var det sannsynligvis en av Hauges venner som var påtenkt som leder av driften, men denne trakk seg og Hauge følte seg i stand til å overta selv.

I perioden frem til 1820 drev Hauge begge gårdene. Husene på Bredtvet var i så dårlig forfatning at de måtte utbedres, i likhet med vannforsyningen til eiendommen. Hauge kom til å oppleve mange problemer på Bredtvet, og fikk store økonomiske vansker med gården.

Han opplevde å få tre barn med sin nye kone som alle døde unge. Selv var han syk og mye sengeliggende. Hauge hadde likevel stadig nye planer. Han ville starte en isenkramfabrikk sammen med vennene, men kreftene holdt ikke.

Våren 1824 ble Hauge igjen sengeliggende, og søndag 28. mars døde han og ble begravet på Gamle Aker kirkegård. Sønnen Andreas levde videre, og tjenestegjorde som prest. Kona Ingeborg overlevde sin mann og ble godt gift senere.

Bakkehaugen

Bakkehaugen ble overtatt av boktrykker Grøndahl da Hauge flyttet fra gården. Selve gårdsdriften overlot Grøndahl til andre, men Haugestuen ble stående nærmest urørt og brukt som «hytte» for Grøndahlfamilien, som fremdeles bodde nede i byen. Takket være Grøndahlfamilien fikk Haugestuen stå nærmest urørt i en årrekke. I 1890 var Andreas Grøndahl, sønn av Christopher Grøndahl, blitt gammel og syk. Han tilbrakte det siste halvåret av sitt liv på eiendommen og døde der. Andreas Hauge, sønn til Hans Nielsen Hauge, har i sine erindringer skrevet om besøket hos Andreas Grøndahl, og møtet med sin fars gamle stuer som stod nærmest urørt. Utvendig er fremdeles stuene som på Hauges tid.

Først rundt århundreskiftet 1900 forsvant de gamle uthusene på Bakkehaugen. Nytt hovedhus og nye uthus var på plass rundt 1912, og tredje generasjon, boktrykker Carl Grøndahl, flyttet inn og bodde der til sin død 1935.

Før Grøndahls død var en stor del av Bakkehaugen gitt til et kirkelegat som skulle regulere og selge tomter til inntekt for bygging av kirke. I dag er hovedbygningen og hagen i Oslo kommunens eie, og benyttes som omsorgsbolig for byens ungdom.